Untitled Page

KULTURENG har mange navn: kunsteng, dyrka eng, dyrka slåttemark, moderne slåttemark, ”tjukkeng”, feteng, kulturbeite.	NATURENG har mange navn: blomstereng, villeng, utslått, gammeldags eng, udyrka slåttemark, slåtteng, naturbeite, utmarksbeite.

Har kort kontinuitet. Dvs. enga pløyes og sås (gjenlegg) med få års mellomrom. Men kan også være mer permanent gjødsla eng og beite.	Har lang kontinuitet, opp til flere tusen år. Plante, sopp og dyrelivet har levd under relativt stabile forhold i lang tid, gjerne flere hundre år.
Får mye stell gjennom jordarbeiding, såing, plantevern og flere ganger høstinger og/eller beitinger i løpet av sesongen.	Viktigste stellet er raking om våren og slått en gang hvert år, eller hvert annet år. I forbindelse med beiting må det settes opp gjerde.
Stor innsats av driftsmidler gir stor avling av høy kvalitet.	Gir liten avling i forhold til kultureng. Høyet kan være smakfullt og ha allsidig botanisk sammensetting.

Stor innsats av driftsmidler gir stor avling av høy kvalitet.	Gir liten avling i forhold til kultureng. Høyet kan være smakfullt og ha allsidig botanisk sammensetting.
Har en frisk grønn farge hele året. Det er den gode nitrogentilgangen fra lett løselig gjødsel, som er med på å gi grønnfargen.	Har en mer grå farge utover våren og etter slåtten. Under blomstringa om sommeren før slåtten er enga svært fargerik.
Lite biologisk mangfold. Noen få arter gras og kløver dominerer. Svært lite sopp, insekter og andre dyr. Ugras som gir liten avling kan være et problem.	Stort biologisk mangfold. Mange ulike arter av sopp og blomsterplanter. Noen er vanlige, noen er rødlistearter. Et rikt dyreliv med mange arter insekter, edderkoppdyr, fugler. Mange dyr på rødlista finnes i slåttenga.
Lite nytta som motiv i dagens kunst og litteratur.	Mye nytta som motiv i eldre kunst, poesi og romaner.
Er avhengig av et livskraftig og økonomisk bærekraftig produksjonslandbruk for å overleve. Uten aktive bønder med husdyr blir det ingen kultureng eller åpent beiteland. Da kan kulturlandskapet forbuskes og gro igjen.	Er ofte avhengig av spesielle støtteordninger knytta til vern av kulturlandskap, biologisk og kulturelt mangfold. Interesse og aktiv innsats fra natur- og kulturinteresserte mennesker er også viktig.

Glede og nytte av blomsterenger

Slåtteenga er en biologisk opplevelse
”Naturlig slåttemark” betyr svært mye for det biologiske mangfoldet. Vanlige og uvanlige arter av planter, sopp og dyr er helt avhengig av slik slåttemark for å overleve som art. Her ser vi vanlig knoppurt og humler i enga på Ryghesetra.

Foto 0388

Gravhauger og blomstereng.
På Gihle gård i Toten er det mange gravhauger med blomstereng. Både blomsterenga og gravhaugene er en viktig del av vår kulturhistorie. Slik slåttemark gjør det mulig å plukke ulike markblomster hele sommeren. Her er det tidlig på forsommeren og tid for å plukke marinøkleblom.

En rapport fra Bioforsk har tittelen ”Biomangfoldet i kulturlandskapet – Arvesølvet på Agder” (Ellen Svalheim 2007). Arvesølv gir assosiasjoner til noe som er gammelt, verdifullt og vakkert. Ved ”opptelling” av arvesølvet knytta til biologisk mangfold i Aust-Agder fylke, er det gamle blomsterenger og naturbeiter som utgjør det største arealet og de fleste dokumentasjonene. Slik er det ikke bare i Aust-Agder. I hele Norge og Nord- og Mellom- Europa er blomsterenger og naturbeiter spesielt viktige for det biologiske mangfoldet og naturarven. Med en viss rett kan vi si at blomsterengene er vår regnskog når det gjelder antall ulike arter dyr, sopp og planter både totalt og per arealenhet.

Om vi sammenlikner med forholdene for 100 år siden, betyr blomsterengene i dag lite for matproduksjonen. For kulturlandskapet og opplevelseslandbruket betyr derimot slåtteengene mye. Dessuten har de stor verdi knytta til vern og videreutvikling av biologisk og kulturelt mangfold.

Farer som truer blomsterenga


Her ser vi gjengroing på den markesamiske boplassen Vilgesvarri

Gjengroing.
Fotoet viser den markesamiske boplassen Vilgesvarri. Vilgesvarri på norsk blir ”Kvitfjellet”, men det norske navnet på plassen er likevel Blåfjellet. Plassen ligger i Skånland kommune i Sør-Troms. Den er uten veiforbindelse. Vilgesvarri består av tre tun og ble fraflytta i 1958. Vi ser at bjørkeskogen brer seg inn i det som bare for få år siden var slåttemark. Et av tuna er vedlikeholdt, og stedet er nå et turmål og kulturhistorisk senter for markesamene. Ved besøk på stedet sommeren 2009 fikk vi en nyttig og interessant omvisning ved Karsten Johansen. Det er å håpe at noe av slåttemarka også blir vedlikehold ved slått i åra framover.

Den største faren som truer blomsterenga og annen tradisjonell (gammeldags) slåttemark, er at den ikke brukes til beiting eller slått, slik vi ser det i Vilgesvarri. Det er samspillet mellom naturgrunnlaget på stedet og bruken av slåttemarka som har frambrakt det unike biologiske mangfoldet i blomsterenga. Andre steder kan resultatet være en spesiell artsfattig naturtype slik som kystlyngheiene eller finnskjeggmark.


Gjengroing på næringsrik mark.

Gjengroing på næringsrik mark.
Her er det næringsrik gjødsla kulturmark som ikke lenger er i bruk. Da er det lys- og næringskrevende urter som geitrams og mjødurt som får overtaket.
Etter noen år vil kratt og skog komme inn. Bare ved lengre tids høsting uten gjødsling vil slik mark kunne gå over til artsrik slåtteeng.

Ulike typer ”naturlig” slåttemark

Fastmarksenger								Strandeng

Blomstereng. Artsrik ”natureng” på tørkesvak og middels næringsrik mark. Det er slike enger vi kaller blomsterenger, og som får mest oppmerksomhet omkring biologisk mangfold og skjøtsel av kulturlandskap. En slik eng må helst slås hvert år, hvis den skal den bevare sin egenart. Fra gården Beitelandet, Forradalen i Nord Trøndelag.								Strandeng Strandeng i Grense Jakobselv. Slåtten har tatt slutt, men her er noe beiting . Det utrolig værharde klimaet og beliggenheten mot Nordishavet, gjør at kratt og skog ikke har mulighet for å vokse opp. Beliggenhet og beiting er derfor med på å bevare denne flotte enga.
Slåttemyr.

Slåttemyr. Sølendet.Slåttemyra i Sølendet, Nord Trøndelag, blir slått og skjøtta av en ansatt naturbruker. Det er det største og fineste eksemplet på bevart slåttemyr i Norge. Denne slåttemyra ble naturreservat i 1974.								Svangtjernmyra. Svangtjernmyra er en fredet slåttemyr. En av de mange høyløene på myra er satt i stand. Myra er så blaut at den gror ikke igjen, selv om den ikke lenger slås. Kanskje burde enkelte deler av myra slås. Her er det elever fra Lien som slår enkelte observasjonsruter. Myra ligger i Nesbyen kommune på grensen til Sigdal/Eggedal kommune.
Finnskjeggmark								Kystlynghei
På næringsfattig og tørkesvak mark i innlandet og i fjellet, har det mange steder utvikla seg en slåttemark med nesten bare finnskjegg. Finnskjegg er en kortvokst grasart som gir liten avling og som det er spesielt vanskelig å få ljåen til å bite på.								Går vi noen hundre år tilbake i tida, var vegetasjonen langs kysten fra Spania til Lofoten dominert av røsslyng. Det var et samspill mellom utegangersau, naturvilkåra, brenning og slått som frambrakte denne kystlyngheia. Lyngheisenteret på Lygra litt nord for Bergen tar vare på og formidler praktisk og teoretisk kunnskap om lyngheia.
Løvenger
Løveng i Estland Nedrema løveng i Estland er en av de største og fineste løvengene i Europa. Les mer om enga lenger ned på nettsida. En løveng består av slåtte- og beitemark og trær som kan nyttes til fôrsanking (løvkjerr), ved, nøtter, emneved, tømmer, rekreasjon og sikkert flere ting.
Torvtak

Torvtak. Gamelt torvtak fra den markesamiske boplassen Vilgesvarri i Skånland kommune, Troms fylke.								Unødig frodig torvtak. Blir et torvtak gjødsla får det frodig grasvekst som minner lite om en blomstereng. De fleste torvtak bør ikke gjødsles, bare kalkes. Her er det unødig frodig grasvekst som bør slås.
Vi bruker betegnelsen torvtak på et tak hvor det vokser gras og blomster. Opprinnelig spadde man opp grastorv fra en næringsfattig eng og la denne på taket. Grastorva ble lagt over opptil 7 lag bjørkenever. Neveren lå på taktroa (bordkledning) og gav et vanntett tak. I dag blir det ofte nytta myrjord (”torvjord”) i de jordblandingene som nyttes til torvtak. Betegnelsen torvtak har sammenheng med grastorv og ikke torvjord fra myr.
Veikanter

Veikanten, Norges lengste blomstereng. Her er det to hvite kantstriper som markerer hvor veien slutter og naturen begynner, den malte og hvitkløveren. Går vi tilbake i historien, var slått av veikanten en del av fôrgrunnlaget mange steder. Etter en periode med sprøyting av veikanten, har slåtten kommet tilbake som en del av veivedlikeholdet. Veikanten er igjen i ferd med å bli Norges lengste slåtteeng. Valg av slåttetidspunkt, slåtteutstyr og om avlingen fjernes eller ikke, kan være avgjørende for utviklingen av denne veikantenga.
Blomstereng som staudebed

Denne blomsterenga møter de besøkende som kommer til Juhls sølvsmie i Kautokeino. Her er det et biologisk mangfold med stedegne engplanter sammen med den innførte sibirvalmuen. Innenfor dørene møter vi et kulturelt mangfold med sølvsmykker inspirert av samisk kultur og kunst og fra store deler av verden. Det kan diskuteres hvor riktig det er å blande fremmede arter inn i en norsk blomstereng. At det øker den visuelle verdien er tydelig.

Stell av slåttemarka

Noe av det fine med en blomstereng eller annen ”naturlig” slåttemark, er at den krever lite stell gjennom året. Sammenlikna med en ensarta grasplen som stadig må slås, gjødsles, kalkes og mosefjernes, er det lite arbeid med en blomstereng. Men selvfølgelig, hver vegetasjonstype til sitt bruk.

Vedlikehold av gjerder er et nødvendig vårarbeid for å holde beitende dyr unna slåttemarka. Blir enga beita om våren eller høsten, er det også nødvendig med gjerde for å holde dyra på plass. Det å rake og rydde enga er et aktuelt vårarbeid. Ved ljåslått er det ekstra viktig at alt som kan skade eggen på ljåen fjernes. Siden ljåen er et følsomt redskap, kan det være nødvendig å rake enga på steder hvor det er kvist, mye gammelt lauv og småstein. Har enga vært nytta til beite, må gjødselklumper knuses og spres utover.

Slått og tørking av graset og lagring av høyet er det arbeidet som tar mest tid og krefter i slåtteenga. Samtidig er det også et arbeid som kan mange gode opplevelser knytta til arbeidsfellesskap og naturkontakt. Den gangen slåtteenger i innmark og utmark gav vinterfôret til ku, sau, geit og hest, starta høyonna i begynnelsen av juli. Med enkelte avbrudd varte slåtten til langt ut på høsten. Arbeidet kunne være både tungt og ensformig, men det var et arbeid som måtte gjøres. Med bakgrunn i mye av det jeg har lest om høyonna, og alle jeg har snakka med; det er tydelig at arbeidsglede og det sosiale fellesskapet var viktige drivkrefter i arbeidet.

Høyonna har sine tradisjoner tilbake til før vikingtida (800 - 1200 ). Det var da ljå og rive tok til å bli vanlig redskap i Norge. Jernet, redskapen og annet nødvendig utstyr ble produsert og laget på garden eller i bygda. Arbeidet med å tilvirke ny redskap og å vedlikeholde den gamle, var vinterarbeid.

Skjøtselsplan:
Hovedregelen ved bevaring og videreføring av gammel eng er at arbeidet gjøres slik det ”alltid” har vært gjort! Regelen er den samme som fjellvettregelen om å lytte til folk med lokalt kjennskap. Slåttekarer og onnejenter med erfaring, kunnskap og interesse, er derfor viktige læremestre. Ikke bare har de den praktiske kunnskapen som er nødvendig for vedlikehold av arealet, de har også en kulturell kunnskap som det er viktig å ta med seg. Det gjelder navn på arbeidsoppgaver og redskaper, framstilling av redskaper, måten arbeidet gjøres på, rytmen i arbeidet, navn på slåtteteigene, samspill slått og beite, maten, spesielle ritualer og historier fra slåtten.

For en gammel slåtteeng eller annen tradisjonsrik slåttemark, er det fornuftig å lage en skjøtselplan. Denne planen må ta utgangspunkt i arbeidet slik det tradisjonelt har vært utført i enga. Samtaler med folk som er kjent i området kan være helt avgjørende for å lage en god plan. Også for nyetablerte blomsterenger bør vi lage en plan for hvordan vi vil stelle den. Like viktig som en god plan, er det at den settes ut i livet.

Noen grunnregler for vern og videreføring av tradisjonsrik slåttemark:
Slåttemarka ble utformet i en tid med kortreiste ressurser. Det betyr at ressursene på stedet måtte nyttes best mulig og mest mulig. Kunstgjødsel og plantevernmidler var det ikke tilgang til, og dette må derfor ikke brukes. Arbeidet med slåttemarka ble også utført i en tid med kortreist kunnskap. Utforming av redskap, navn på redskap og redskapsdelene og framgangsmåten i arbeidet var lokalt prega. Denne kunnskapen var ofte knytta til naturforholdene, men den kunne også være knytta til en sånn har vi gjort det, og sånn fortsetter vi å gjøre det - tradisjon.

Den skarpe ljåen var helt fram til på slutten av 1800-tallet eneste slåtteredskap. Ljåeggen gir et rent og fint snitt når den skjærer av plantene. En motorslåmaskin med skarpe kniver virker på samme måte. Motorljå med snor som slår av plantene og slaghøsteren gir et rufsete snitt. Dette tørker ut det som er tilbake av plantene og gir inngangsport for sopporganismer. Avlingen ble (selvfølgelig) alltid fjerna. Jorda kunne etter lang tids bruk bli næringsfattig, og arter tilpassa vann- og næringstilgang og slåtten ble de dominerende.

Slåtten ble i forhold til i dagens landbruk utført seint, for å få mest mulig avling i kilo. Mange av slåtteengplantene er ettårige. De trenger tid på seg for å få modne frø før slåtten starter. Avlingen ble fra gammelt av bakketørket. Dette var også viktig for ettermodning og spreing av frø. Hesjing, som ble vanlig utover på 1900-tallet, har noe av den samme virkning. Det var på denne tida kulturenga med sin store avling per arealenhet ble innført. Hesjing ble nødvendig for å få den store avlingen lagringstørr.

Enga ble ofte beita vår og høst. Dette gir noe tråkkskader som gjør det lettere for frø å spire. Dyra beiter selektivt, i forhold til ljåen som tar med seg alt. Den skarpe ljåen blir fort skjemt om den slår borti kvist, gjødselklumper fra beitinga eller småstein. Enga ble derfor grundig raket om våren. Om den ble beita, ble rakinga utført etter beitinga

Etablering av blomstereng

Selv om de virkelig fine blomsterengene har en lang historie med mye svette og tungt slåttearbeid, er det ikke umulig å lage en ny blomstereng. Det kan være mange grunner til at vi ønsker å etablere ny blomstereng. Ønsket om å ha en blomsterrik plen i hagen, ved hytta eller i veikanten som gir lite arbeid, kan være en god grunn. Eller kanskje vi nøyer oss med en fargerik verandakasse eller et lite blomsterbed med slåtteblomster.
Kravet om torvtak på hytter i mange fjellkommuner, betyr mye for utbredelsen av grønne levende tak. For at slike torvtak skal bli fargerike og lett stelte blomsterenger, er det nødvendig med kunnskap om slik vegetasjon både hos hytteleverandør og hytteeier.

Ved museet På museer og andre steder hvor vi av pedagogiske grunner ønsker slåtteeng. Les mer om etablering av blomstereng på pdf fil om emnet.

Del 2. Enga i Ryghsetra og slåttekurset

I innledningen er slåttekurset til Naturvernforbundet i Buskerud nevnt som eksempel på overføring av kunnskap om ”høyonna med håndredskap”. Kurset legger hovedvekten på at deltakerne skal lære å slå og å hesje gjennom å få veiledning og å utføre arbeidet. Kursdeltakerne får også innføring i det biologiske mangfoldet i enga. For å få til dette, og for dokumentasjonen av det biologiske mangfoldet, blir det foretatt fortløpende kartlegging av planter, sopp og dyr i enga. Trolig er enga i Ryghsetra den best undersøkte slåtteenga på kalkrik fastmark i Norge. Her følger noen bilder fra Ryghsetra fra vår til høst.


Tidlig vår. Her ligger isen vintersterk på Hagatjern og våren ser ut til å la vente på seg, men så er det bare midt i april.		Vårpengeurt den første. Ser vi nærmere etter, er våren her allerede. I enga blomstrer vårpengeurt og i kanten av enga blomstrer både hestehov og blåveis.




Hvitveisen blomstrer. 25. april i 2008 var isen i ferd med å gå i oppløsning og hvitveisen blomstret i store tuer utover i enga.

Isen på Hagatjern er borte. Isen er borte tidlig i mai, noen av bjørkene er grønne og enga har fått grønnfarge. Hvitveisen er nå på sitt fineste. De markerte tuene forteller at den sprer seg med underjordiske stengler. Marinøkleblom er i ferd med å springe ut.


	7 mai. 7 mai 2008 tok bjørka til å bli grønn.		Jordbær. Markjordbæra blomstrer i slutten av mai. Under slåtttekurset har den modne bær.

Slåttekurset i gang. Så har vi kommet fram til slåttekurset. Her er det tre unggutter som slår. De bruker det karakteristiske hallingorvet.		Hjertegras og brudespore. Hjertegraset utgjør en stor del av høyavlingen på Ryghsetra. Brudespore ( til høyre) er et fint innslag i enga.

Bestøvningsforskning I en liten del av enga gjennomfører Sveriges landbruksuniversitet og Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås (UMB) et flerårig forskningsprosjekt. Målet er å finne ut hvor stor betydning humlene har for bestøvningen av enkelte arter. For å etterligne den store tilbakegangen av humler i Europa, holdes bestøvende humler delvis ute fra rutene med bøyler og lave nett. På tilsvarende ruter er det ikke noe som hindrer humlene sine nyttige besøk. Så telles og sammenliknes antall frø og frøkvalitet fra de enkelte rutene. Det vil neppe være noen stor overraskelse om det kan bevises at humler er viktige for blomstene, blomstene for humlene og blomsterenga både for humler, blomster og mennesker.		Slått med overarmsorv Her klemmer en av veilederne litt gras mellom overarmen og overkroppen. Når han slår, skal graset holde seg på plass. På denne måten får han fram at orvet ikke skal ”svinge hit og dit”, men føres i en rolig bevegelse hvor kropp og arm følger med. I en nybegynnerfase kan dette være et lurt triks for å få til den rette bevegelsen med et overarmsorv.

Bryning Bryning er en viktig del av det du lærer ved slåttekurset på Ryghsetra.		Det er også viktig med individuell opplæring. Her er det far som hjelper sønn.

Hesjing. Etter hvert som enga slås må det hesjes. Vi hesjer med hånd og vi hesjer med høygaffel. Mesteparten av avlingen rakes og bæres fram til hesja, men sleperiva til Bent og Lenda (26) gjør også god nytte.

Ut i enga Legg merke til hvordan orv med ljå bæres. Den skarpe ljåen holdes høyt oppe, og med spissen pekende framover. Når flere er sammen, er dette den sikreste måte å bære ljåen, når den er montert i orvet.		Bent Nilsen, en av de dyktige veilederne ved Ryghseterkurset. I løpet av kurset gis det grundig innføring i oppsetting av redskapen, ljåslått, hesjing og biologisk mangfold i enga. Bent Nilsen er en sentral veileder, både når det gjelder oppsetting av ljå, ljåslått og ikke minst sliping på slipestein.

Underarmsorv Her viser Bent Nilsen hvordan underarmsorvet holdes og brukes.		Mange arter Enga på Ryghsetra er en av de slåtteengene i Norge hvor det er observert flest ulike arter av planter og sopp. Over 200 arter er registrert. Det er derfor ingen problemer å finne blomster til å pynte med i matsalen.

Til Norge for å lære å slå med ljå. Mens sigden er i bruk til å høste korn over hele verden, er ljå med langt skaft (langorv) ukjent over store deler av verden. Det er først og fremst i Europa ljåen har en lang historie. Ljå er et effektivt håndredskap, for å høste gras, i forhold til sigd og matchetes. Dette kan være noe av grunnen til at høyberging ikke har vært vanlig i Asia og Afrika. Anna Ndangoya jobber sommeren 2010 som budeie på en seter i Tuddal, Telemark. Hun ser for seg at det kan være nyttig å lære å slå med ljå.

Lauving Lauving er ganske sikkert den eldste form for fôrhøsting her i landet. Ved kurset på Ryghsetra lærer deltakerne hvordan lauving (styving) foregår. Her er det almen ved bakerhuset som lauves. Det er Åke Carlsson som leder dette arbeidet. Han er en av Nordens fremste eksperter i emnet.

Eierne av Ryghsetra Sigrid og Odd Wendelborg (i forgrunnen) er eierne av Ryghsetra. Naturvernforbundet i Buskerud har kombinert skjøtsel av enga med slåttekurs i over 15 år. Det er svært positivt at eierne har stilt sin unike blomstereng til disposisjon for slåttekurset.		Slåttefest Maten som serveres under kurset, er så langt det er praktisk mulig økologisk og kortreist. Lørdag kveld er det slåttefest med ekstra fin servering.

”Åpen eng” På lørdag er det åpen eng (slåttegilde) med musikk og innrykk av natur- og kulturinteresserte mennesker.		Kursdeltakere og veiledere Et knippe kursdeltakere og veiledere sommeren 2009. Nr. 3 fra høyre, bakre rekke er Per Øysten Klunderud . Han er den dyktige og inspirerende lederen av kurset og skjøtselen av enga i Ryghsetra. Per Øystein er sekretær i Naturvernforbundet, Buskerud.

Slåttekurset gir kunnskap og økologisk dyrka høy Hovedformålet med slåttekurset er overføring av praktisk og teoretisk kunnskap omkring ”høyonna med håndredskap” og vern av biologisk og kulturelt mangfold. For å nå målet, slår og hesjer vi ca. 30 dekar artsrik eng. I 2009 ble det hele 11 hesjer.		Høst Enkelte år blir deler av enga høstbeita av sau, men i 2009 ble det høst uten sau.
		Kartlegging av sopp I en slåtteeng med lang ugjødsla historie er sopp en viktig del av det biologiske mangfoldet. Mange av plantene i enga lever i samspill (symbiose) med sopp. Plantene hjelper soppen med sukker fra fotosyntesen, mens soppen hjelper plantene med å ta opp mineralnæring. De fleste soppartene i slåtteeng er små, så det er nødvendig å krype på alle fire for å oppdage dem.


Pressing av avlingen (foto Vidar Johansen) 18 dager etter kursavslutting 2010 ble høyet i hesjene pressa og solgt til bonde som driver økologisk. Dette året ble det 280 firkantballer med vekt 17,5 kg. Det gir en totalavling på nesten 5 tonn. Fjorårets avling var på litt over 4 tonn. Om denne enga ble gjødsla og stelt som en vanlig kultureng, kunne den gi mye større avling, men da ville alle de ulike plantene bli erstatta av noen få kraftigvoksende, men gjødselkrevende, grasarter.			I store deler av enga er det også så grunt jordlag, at enga ikke egner seg for pløying og annen jordarbeiding. I det hele, det er mange og gode grunner til at enga i Ryghsetra bør skjøttes som en ”gammeldags” slåtteeng, av mennesker som ønsker å lære om biologisk og kulturelt mangfold i slåtteenger. Det er det som er ”moderne” for denne enga.

Del 3. Eksempler på slåttemark og gårdsbruk med tradisjonsslått.

Grense Jakobs elv (Finnmark)

Vintervollen
På veien fra Kirkenes til Grense Jakobselv passerer vi Vintervollen. Det er ikke tvil om at vi er i en landsdel med lang vinter. Søker du Vintervollen på nettet, er det utallige treff på ”veien stengt på grunn av vanskelige kjøreforhold.” Kanskje er det grunnen til navnet? Wikipedia kan fortelle at Norges eldste bergart, hompegneis, er funnet ved Vintervollen! Men vi må videre.

Kong Oscar II kapell
Det første som møter oss når vi når strandenga i Grense Jakobselv, er Kong Oscar II kapell. Kirken ble vigslet i 1869. Kirken ligger like ved grensen mot Russland. De første planene var å bygge en politi- eller militærstasjon på dette strategiske stedet. I stedet ble det bygget en steinkirke som ”forsvar” mot Russland, og for å bygge opp norsk nasjonalfølelse i dette område med samisk, finsk, kvensk og norsk bosetting.

Strandeng.
Strandenga i Grense Jakobselv er unik med sitt naboskap til Russland (odden i bakgrunnen) og Nordishavet, med sin historie og sin botanikk. De siste som bodde her og slo enga, var familien Kaasereff. De kom som flyktninger fra den russiske revolusjonen.

Blomster i enga.
I enga finner vi bl.a. gullris, silkenellik (rosa blomster), engkall og ryllik (hvite blomster)

Makkenes (Finnmark)

Makkenes i Vadsø kommune er ”Utvalg kulturlandskap i jordbruket”. Under omtalen av Skardalen lenger ut, er kriteriene for utvalgte kulturlandskap nærmere omtalt.

Utsikten fra Makkenes
Fra Makkenes er det fin utsikt utover fjorden mot Vadsø og tvers over Varangerfjorden mot Bugøynes og Sør-Varanger

Silkenellik
Silkenellik med sine rosa blomster er det mye av i de delene av Makkenes som ikke er moderne kultureng. Her i slutten av august er blomstringa på hell. Vi ser gullris, blåklokke og storkenebb, men vi ser også at mye av den gamle slåtte- og beitemarka er i ferd med å gro igjen.

Mangfoldig område
Det er aktivt jordbruk i området, flere gamle interessante hus og sauer på beite. Til høyre i fotoet er det kanskje en gammel boplass som gjemmer seg i den høye vegetasjonen.

Ivarsfjord Søndre i Gamvik kommune, Nordkynhalvøya

Viggo Olsen driver sammen med kona et kombinasjonsbruk med sau og fiske. Viggo er en utrolig kraftfull og arbeidsglad person. Han driver bruket på en tradisjonell måte. Fôringa av sauene består vesentlig av høy som bli høsta ”slik jeg lærte av far min”. Ved siden av ljåen bruker han motorslåmaskin i slåtten.

Viggo har ca 50 vinterfôra sauer og slår om lag 70 dekar eng. Han og kona har drevet garden i omkring 30 år. Begge to har vokst opp i bygda. Bruket har de kjøpt og dyrket opp ”med egne hender fra nesten ingenting”.

Tørrfisk
Omvisningen starta med at vi fikk se sjåen med tørrrfisk. Her lå tørrfisk av skrei fint og nøye stabla, klart for levering. Han venta trailer en av de nærmeste dagene for levering til Italia. Fisket foregår om vinteren på sjøen rett utenfor eiendommen. Slik jeg forstod det ble garna satt fra båt, men trukket opp av sjøen med en vinsj som stod på land.

Fisken ble tørka på vanlig måte på fiskehjell i sjø- og engkanten. I den lille kassa på pålen til høyre i bildet har tjelden reir om sommeren. Det skremmer bort måsene, som ellers forsyner seg av fisken.

Hesjing
Alt graset blir hesja. Viggo er nøye med å lage kjemmer og han bruker ikke gaffel under hesjinga. I og med at han bruker permanente hesjer, er det heller ikke praktisk mulig å hesje med høygaffel.

Stort biologisk mangfold
Det ble ikke anledning til noen nærmere botanisering i enga. Men (foreløpig) uslåtte kanter viste et stort mangfold av arter. Enga blir svakt gjødsla. Det er viktig at kanter som dette ikke gjødsles. Det er også viktig at de slås minst annet hvert år.

Ljåen er festa til orvet ved slipinga
Viggo sliper med ljåen fast til orvet, slik det er vanlig i Finnmark. Deretter er det å heine ljåen, før han viser at han har godt drag med langorvet. I slåtten bruker han særlig ljåen langs og under hesjene og andre steder han ikke kommer til med motorslåmaskinen.

”Huler”
Viggo har to ”huler”. Den ene er en gammel campingvogn som han har kledd både innvendig og utvendig og fylt med stein i mellom, så den ikke skal blåse bort. Dette er først og fremst hvile- og gjestebu. Den andre ”hula”, som vi ser her, er kontor og arbeidsrom blant annet for garnbøting.

Engenes i Skjervøy. (Troms)

Skjervøy
Fra idrettsplassen i Skjervøy går Engnesveien (traktorvei) ut til nordsiden av øya og til Engneset. Som navnet antyder, er det enger ut mot havet, mot Lopphavet. Fine enger i et utrolig vakkert og storslagent landskap. Under krigen var det store tyske festningsanlegg her, men det har ikke ødelagt engene.

Engenes
Engenes består av en rekke platåer. Nå brer skogen seg inn over mye av det som tidligere var slåtte- og beitemarkmark.

Kalkrik fjellgrunn
Reinrose er en vanlig plante på Engenes. Det forteller at her er kalkrik fjellgrunn.

Hvit bakkesøte
Bakkesøte er vanlig på Engenes. Som regel har den rosa blomster, men her er de hvite.

Skardalen i Troms ,et utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

I 2009 ble det i Norge valgt ut et spesielt verdifullt kulturlandskap i hvert fylke. Kriterier for utvelgelsen er bl.a. at områdene skal ha store biologiske og kulturhistoriske verdier. Samtidig skal det være realistiske muligheter for å få til langsiktig landbruksdrift, skjøtsel og vedlikehold av området. Det bør utgjøre et helhetlig landskap, vise kontinuitet og tidsdybde og være representativt eller ha særpreg. Den pedagogiske siden ved de utvalgte kulturlandskapene er også viktig, fordi de skal gi godt grunnlag for formidling av kulturlandskapsverdier.

Skardalen i Troms ble valgt ut. Av andre områder hvor slåtteenger er viktige og som er valgt ut er: Makkenes i Finnmark, Skardalen i Troms, Engan/Ørnes og Kjelvik i Nordland, Gjuvslandslia i Hordaland, Vest-Lista i Vest-Agder, Rygnestad og Flateland i Aust-Agder og Bøensætre med plasser i Østfold. Dette er kulturlandskap som er, eller skal bli, omtalt i denne nettsida.

Skardalen/Skarfvaggi
Ved et besøk i Skardalen sommeren 2009 var vi så heldige å treffe en av ildsjelene i bygda, Per Kristian Monsen. Han driver bruket Smaleng og bestyrer det lokale Felleskjøputsalget. Under besøket fikk vi et klart inntrykk av at alle kriteriene for utvelgelse til nasjonalt kulturlandskap var fulgt, men at det krever et omfattende arbeid å få slåttemarka i drift igjen. Det skal bli spennende å følge utviklingen av området.

Beite og slåttemark
Oppover dalsiden og innover fjellet er det slåtte- og beitemark for rein og husdyr. Her er mange enkle plankeløer som forteller om slått og vinterlagring av høyet. Bygda har både samisk, kvensk og norsk bosetting.

Per Kristian Monsen tar vare på slåttetradisjoner
Per Kristian har lært ljåslått, sliping og hesjing av faren, og han er opptatt av å videreføre arbeidet slik han var med på det i oppveksten. Han sliper ljåen mens den sitter i orvet, setter opp alle trådene i hesja før han legger i graset, kapper hesjetråden for hver hesjelengde, fester den med spiker og surrer tråden opp i bunter uten trådvinde.

Bleik på Andøya (Nordland)

Bleik på Andøya i 1950
Her har jeg fotografert en side av et brev fra min slåttekontakt Almar Eriksen på Grytøy utenfor Harstad. I brevet var det kopi av et foto som viser alle hesjene i slåttemarka (Storsanden) på Bleik omkring 1950. Almar lurer på hvordan Storsanden er i dag.

Bleik 2009
Slik er Storsanden i dag, sommeren 2009! Foto fra omtrent samme sted som ovenfor. Det er bare en eneste teig som er slått. Resten er uslått og vil vel etter hvert gro igjen. Vi ser bebyggelsen i bakgrunnen. Bleik er et av de få stedene i Nord-Norge (og Norge?) hvor alle bruka er samlet i en landsby. Øya ute i sjøen er Bleiksøya.

Gården
Fra landsbyen Gården på Bleik. Her er mange stilrene funkishus, både som bolighus og driftsbygninger. Det er utvilsomt et bygningsmiljø av stor historisk og arkitektonisk verdi.

Gullris
Strandenga ut mot havet går over i en helt fantastisk blomstereng oppover fjellskråningene. Her, i begynnelsen av august, er det gullris som dominerer. Her er et utall av orkideer og andre slåtteengplanter som forteller om kalkrik jord, lang skjøtselshistorie og kontinuitet. Her blir det ikke lenger slått, men vi får håpe det blir beita, for det er et kulturlandskap av stor biologisk og historisk verdi.

Jåblom
Jåblom er vanlig i litt fuktige strandeng og den vokser i hele landet. I Sør-Norge vokser den helst i fjellet, i Nord Norge fra fjære til fjell. Navnet forteller at når jåblomen blomstrer, er det på tide å finne fram ljåen.

Fjelltistel
Fjelltistel er vanlig i strandenga på Bleik (Storsanden).

Husmannsplassen Kjelvik

Kjelvik er en samisk husmannsplass som i det ytre ikke har forandra seg mye siden de siste beboerne forlot stedet i 1967. Salten Museum har nå tatt ansvar for utviklingen av plassen. Sammen med gårdene Engan/Ørnes på den andre siden av Leirfjorden er Kjelvik valgt som ”Utvalgt kulturlandskap i jordbruket” for Nordland. Det skal bli spennende å følge utviklingen på stedet, for her er store oppgaver som venter.

Kjelvik
Etter en kort spasertur fra riksvegen ser vi opp til Kjelvik. Her er frodig geitrams. Dette er en indikasjon på at det ikke har vært slått de siste åra.

Fare for gjengroing?
Fra tunet og nordover kan vi skimte Leirfjorden og fjellet Storkorken. Slåttemarka er i ferd med å gro igjen fra kantene. I og med at stedet ikke har vei, skal det bli interessant å se hvordan slåtten legges opp i åra framover. Kanskje bør det organiseres slåttekurs og dugnad som på Ryghsetra?

Slipestein.
Slipesteinen i Kjelvik har både sveiv og trøe. Den er godt tatt vare på, selv om det ikke så ut til at den var i bruk. Her er det omviseren sommeren 2009 som prøver den.

Finsk orv
Her var både finsk orv med øverste håndtak helt i enden og norsk orv. Det norske orvet var kappa av i toppen, slik at det blir mer likt et finsk orv.

Hesjetråd
I sjåen ligger det en stor bunt med hesjetråd. Det kan tyde på at her har vært hesja i seinere tid og med ”moderne” hesjer, dvs hesjer med hesjestaur og tråd som tas ned når slåtten er over.

Beitlandet (Nord Trøndelag)

Dagen er 18. juli 2009 med strålende vær og vi skal bli med på slåttedag på garden Beitlandet, Færbygda i Forradalen i Steinkjer kommune, Nord Trøndelag.

Beitelandet, gård med stort mangfold
Beitelandet er en gård med gamle og nye hus og mye artsrik slåtteeng med lang skjøtselhistorie. Drifta har helt til nå vært basert på natureng prinsippet med lite kunstgjødsel, sprøyting, pløying av enga. Blomstermangfoldet tyder da også på lang kontinuitet. Det er nå nye eiere som skal overta. De satser på det biologiske og kulturelle mangfoldet, som en viktig ressurs på gården. Det er å håpe at det blir mange slåttedager i artsrike enger i årene som kommer.

Interessant kåseri
Erik Stenvik fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag hadde kåseri om ljå, orv og annen håndredskap som kan nyttes i slåtten. Han er spesielt interessert i temaet og en aktuell kontaktperson for den som ønsker å besøke Beitelandet eller andre slåtteenger i Nord- Trøndelag.

Trønderorv
Før publikum slapp til med ljå og hesjing, viste Ole G. Rønning, som er en erfaren slåttekar, hvordan vi bruker et trønderorv.

Sølendet naturreservat. Røros kommune (Sør Trøndelag)

Sølendet ble nytta som utmarksslått av bøndene i Brekken fram til i 1950-åra. I 1974 ble det oppretta et naturreservatet på over 3000 dekar. Formålet var å ta vare på det biologiske mangfoldet ved å føre slåttetradisjonen videre inn i vår tid Det er ansatt personale som slår deler av myra med motorslåmaskin og utfører annet nødvendig vedlikehold av kulturlandskapet. Det er anlagt to merka stier i området og laga en skriftlig veiledning til de enkelte postene.

Blir slått
Her ser vi innover på litt av det området som blir slått med noen års mellomrom.

Blir ikke slått
Her har jeg snudd meg 180 grader i forhold til fotoet over, og vi ser innover i et område som ikke blir slått. Ikke uventa er det i ferd med å gro igjen med busk, kratt og etter hvert skog.

Stakk
Mye av høyet ble satt i stakk og kjørt hjem til gården på vinterføre. Høyet i denne stakken har sett sine beste dager.

Rester av stakk
Stakkstengene står igjen enkelte steder og viser hvor stakkplassene var. Bjørka i området er som fjellbjørk flest, vridd og kronglette. Stakkstøtter med kløft i enden er det ikke noe problem å finne.

Nerlaua
Dette er Nerlaua . Opprinnelig var det 8 lauer (løer) innen det området som nå er freda. Tre av disse lauvene er satt i stand og blir vedlkeholdt.

Dalbua
Dalbua ble restaurert i 1985. I slike buer overnatta slåttefolket. Legg merke til slipesteinen.

Slipestein er viktig
Slipesteinen fra forrige foto.

Aas ljå
Vi fant også noen ”gjenglemte” ljåer under besøket sommeren 2009. Merke er Aas ljå.

Kilder
I overkant av myrområdet er det ca. 50 kilder med kalkholdig vann. Vannet overrisler området og er grunnlaget for den frodige og kalkkrevende vegetasjonen.

	Trygve Sire slår. Trygve Sire, Torpo i Hallingdal, slår en artsrik eng, slik hans far og bestefar gjorde før han. Sommeren 1996 var siste gangen han slo enga. I 1997 overtok Lien jordbruksskole (nå avdeling av Ål vg. skole) slåtten av denne tradisjonsrike blomsterenga. Denne slåtten sammen med elevene har blitt et fint innslag i undervisningen. Den har også vært viktig inspirasjonskilde til www.slaattekurs.no


Kultureng (kunsteng) Slått i en ”kunsteng” som gir stor avling per dekar. Lien sommeren 2008		Blomstereng (natureng, slåtteeng). Dette er en eng som ikke har vært gjødsla, sprøyta eller pløyd på mange år (kanskje aldri?). Det biologiske mangfoldet er stort, men avlingen er liten. Når forholdene ligger til rette, er det selvfølgelig mulig å slå en blomstereng med arbeidseffektiv redskap. Fra gården Beitelandet i Forradalen, Nord -Trøndelag sommeren 2009

Fra løvenga i Nedrema